“Debattene omkring samisk språk viser at synliggjøring av samisk tilstedeværelse, både historisk og i nåtiden, har en kraft til å provosere som ikke likner noe annet.”

FD-KRONIKK:
Aili Keskitalo
Leder i NSR

Det er ikke noe nytt fenomen at samisk språk provoserer. En politikerkollega fortalte nylig om sine opplevelser som utøver av lagidrett for flere år siden, der laget hans ble møtt med tilrop og sleivete kommentarer når de deltok på kamper langs Finnmarkskysten, spesielt fordi de snakket samisk seg imellom. Det er også et faktum at norske myndigheter gjennom flere generasjoner førte en politikk med en uttalt målsetting å utrydde samisk språk.

Denne politikken betaler vi fortsatt prisen for. Derfor er det nødvendig med særskilte tiltak for å sikre samiske barn den retten som alle verdens barn har ifølge barnekonvensjonen, retten til sitt morsmål. Det at samiske barnehager blir karakterisert som apartheid opplever jeg som både sårende og urettferdig. Er ikke de like mye verdt som andre barn? Er deres rettigheter og behov mindre viktige?

I Tromsø var tanken på samiske veiskilt brannfakkelen som tente debatten som har rast i snart ett år. Vi kjenner også historien om skiltskyting i Gáivuotna-Kåfjord fra nittitallet. Debattene omkring samisk språk viser at synliggjøring av samisk tilstedeværelse, både historisk og i nåtiden, har en kraft til å provosere som ikke likner noe annet. Er det det at vi finnes, også der vi tidligere har vært usynlige eller stilt oss bakerst i køen, som er så vanskelig å akseptere?

Også innenfor det samiske samfunnet har språket makt til å mobilisere og provosere. Det siste er eksempelet er debatten om det bør være et krav at sametingspresidenten behersker samisk. Dette er debattert både i et demokratisk perspektiv, et inkluderingsperspektiv og et kommunikasjonsperspektiv. Noen har blitt såret fordi de oppfatter seg ekskludert fra politisk deltakelse, andre fordi samisk språk ikke oppfattes som en reell og viktig kvalifikasjon til å lede en forsamling som har som målsetting å øke antallet aktive språkbrukere.

Min mening er at det er umulig å tenke seg slike formelle krav til en folkevalgt. Kvalifiseringen av en folkevalgt skjer gjennom nominasjoner og valg, ikke gjennom stillingsannonser og kravspesifikasjoner. Vi kan likevel regne med at partiene vurderer helheten av sine kandidaters kvalifikasjoner, og til sist velger den kandidaten de mener best representerer og formidler partiets politiske målsettinger. Å si at samisk språk er totalt uviktig i valg til den politiske institusjonen som forvalter det samiske språkets framtid, det er vel heller ikke helt riktig?

Politikk er det muliges kunst, sies det. I debatten om samisk språkbeherskelse som kvalifikasjon er det viktig å huske på at språkkunnskap ikke er statisk, og at det finnes grader av språkbeherskelse. Samisk er ikke umulig å lære seg, på grunn av Samefolkets fond har tilbudene om voksenopplæring de siste årene vært bedre enn noen gang. Det er likevel ikke til å stikke under en stol at det kreves betydelige personlige investeringer for å lære eller aktivere et tidligere passivt språk. En presidentkandidat som var villig til å gjøre disse personlige investeringene ville kunne være et flott eksempel for mange andre som kanskje nøler. Politikk er også vilje.

Man skal kanskje være takknemlig for disse språkdebattene, fordi de er et uttrykk for den kraften som fortsatt finnes i det samiske språket. Det er jo ikke uten grunn at fornorskningspolitikken ikke lyktes fullstendig eller overalt. Vi er fortsatt her. Jeg lar meg daglig imponere over de aktive valgene mange tar for å sikre de samiske språkene, enten det er å skysse barnet sitt forbi tre barnehager for å komme til den samiske barnehagen, eller ta språkkurs på fritiden, eller bruke samisk i sosiale media.

Når jeg selv tar meg i å snakke og skrive norsk fordi det er det enkleste og raskeste, så finnes det alltid noen der som inspirerer og korrigerer. At samisk språk provoserer og debatteres er tross alt bedre enn at det usynliggjøres og stilner.