Viser arkivet for stikkord fisk

Røkke og Brennpunkt

Røkke tar feil. Det er mer enn nok fisk til alle anleggene, og det trengs ikke mye penger for å overta virksomheten om Røkke ikke endrer sin konfrontasjons-strategi.

Hva er fakta og hva er følelser? spør Pål Krüger (H) om Kjell Inge Røkkes strategi for hvitfisknæringen

FD-KRONIKK
Av Pål Krüger

Brennpunktprogrammet sendt sist uke, gav oss et godt bilde av hvilken frustrasjon som er langs kysten og blant ansatte i Norway Seafoods, Aker Holding sitt produksjonsselskap, og Røkke som utilslørt fortalte og delvis forklarte at kursen var lagt. ”Det er ikke fisk til alle”. De som vil kjøpe virksomheten må ”komme med pengene”. En Røkke som erklærte oss kritikere over en kam som ”kron-idioter”, fordi han mente at våre argumenter er basert på følelser og ikke på fakta.

Men Røkke tar feil. Det er mer enn nok fisk til alle anleggene, og det trengs ikke mye penger for å overta virksomheten om Røkke ikke endrer sin konfrontasjons-strategi.

Hva er så fakta, og hva er følelser? Hva er kvalifisert vurdering og kanskje et godt råd?

Aker, gjennom sine datterselskaper, har i flere runder kjøpt fiskeri-produksjonsanlegg langs kysten. Det spesiell med disse selskapene var at de hadde kontrollerende eierskap i mange trålfartøyer/trålkonsesjoner. Disse fartøyene hadde en leveringsplikt til landanleggene. Dette forholdet reflekterte prisen Aker og Røkke betalte for trålerne og landanleggene. Røkke forsto å sette tilstrekkelig negativ verdi på leveringsplikten. Selger forsto også sammenhengen. Myndighetene stilte som krav at leveringsplikten måtte videreføres for å godkjenne kjøpene, som en forutsetning for å gi dispensasjon fra ”Deltakerloven”. Det er fakta, og sakens kjerne.

Konseptet fra ”Bunn til munn” ble etablert i ny drakt av Aker/NWS. Flere børs-prospekter ble over år lagt ut i markedet, interessant lesning.

Aker har gjennom årene fått tilslag på å eie stadig flere trålkonsesjoner. Trålerflåten har fått lov til å rasjonalisere driften ved å fiske flere enhetskvoter på et fartøy, og overføring av kvoter mellom fartøyene i et kvote-år er, under visse betingelser, også tillatt. Det er i praksis ingen begrensinger i hvilke fartøy typer og størrelser som rederne får bygg. Tilsvarende har Aker kunne utnytte sin markedsposisjon for kjøp av råstoff langs hele kysten, spesialisere produksjonen på de forskjellige anleggene på land og lage helhetlige produkt-sortiment med stor grad av fleksibilitet. Synergieffekten er meget stor.I bunnen ligger egne tråleres leveranser som skal sikre markedet produkter året rundt. Det er nærmest en prestasjon at Aker ikke klarer å få mer ut av konseptet sjø/land. Det er en kvalifisert vurdering.

Aker Seafoods ASA, som eier og drifter trålerne har Aker Holding ASA som 70% eier, og er definert som kjernevirksomheten, mens Norway Seafoods ASA, som har fått i oppdrag å drive landanleggene, er nå plassert med 72% eierandel i det heleide datterselskapet til Aker, Converto Capital AS. Et selskap som Aker Holding ”plasserer” selskaper i som ikke er del av kjernevirksomheten- altså for salg. Det strategiske signalet er ikke å misforstå.
Akers offisielle argumentet for å splitte eierskapet mellom sjø og land er, som de sier, å kunne fokusere på flåte og landproduksjon hver for seg, og optimalisere driften hver i sær. Aker ønsker ikke å ta inn over seg at de selv i stor avgjør grad hvor lønnsomhet/u-lønnsomhet skal ligge mellom sjø og land, og at leveringsforpliktelsene faktisk ligger som et fundament for konseptet. Det er fakta.

Konsernsjefen i NWS, med ansvar for produksjonsbedriftene på land, reiser land og strand rundt, på vegne av Røkke, for å fortelle at han ikke får det til, at han ikke vil ha sikre levering fra trålere som har leveringsforpliktelse til anleggene. Han vil klare seg selv og tape penger i eget selskap. Han vil strukturere og legge ned anlegg, helst selge/gi bort hele foredlingsleddet.
En av de få som biter på dette budskapet er Norges Fiskarlag sin leder Reidar Nilsen. Han resonnerer på -og mellom linjene at dess mer Aker sine trålere fryser fangsten om bord og ikke levere til produksjon på landanlegg, dess større blir etterspørselen etter fersk fisk fra kystflåten, med konsekvens at prisen på fangst fra kystflåten drives i været. For NWS, blir effekten at råstoffet blir for dyrt uansett anvendelse, også fra kystflåten. En ond sirkel, der det tilsynelatende er Kystflåten og trålerne som er vinnere. Nedbygging av filetproduksjonen på land skjer som følge av en kortsiktig selvforsterkende strategi.
For Kystflåten, og for den del trålflåten, vil denne strategien før eller siden, helst før, bli katastrofal i forhold til å sikre tilstrekkelig mottakskapasitet langs kysten. Reidar Nilsen er ikke bare naiv, men viser kunnskapsløshet. Et ikke ubegrunnet resonnement.

Departementet har sendt ut til høring revidering av ”Forskrift om leveringsplikt for fartøy med torsketråltillatelse av 2003” med signal om strammere regler. Det er ikke for at Forskriftens opprinnelige intensjon og §-er hadde andre svakheter enn at det lå innbakt en viss fleksibilitet for aktørene, innenfor rammen av Forskriftens formål:
§ 1. Formål
Formålet med denne forskrift er å sikre anlegg som bearbeider fisk stabil råstofftilførsel fra torsketrålflåten
Aker ønsket mer, og drar strikken lengre enn langt i å ”misforstå”, og egen-tolke ordlyden.
Tre egendefinerte Aker-regler ble satt i system:
• Tilbudsplikten på råstoff ble oppretthold ved å tilby og avslå i samme hånd
• Leveringsforpliktelsene fra trålerne ble opprettholdt ved kreativ skriving av sluttsedler/leveringssedler. Ingen samstemmighet mellom levert råstoff til produksjon og statistikk for levert fangst til anleggene.
• Leveringsforpliktelsen, antall tonn/år avregnes mot kjøp fra kystflåten.
Det er fakta!

Trålerne og landanlegg må videreføres som en enhet, ett fiskeri-konsept, som også lå som en forutsetning ved alle oppkjøpene av landanlegg med trålerrettigheter. Hvis ikke Aker klarer å skape verdier ut av konseptet, er ikke løsningen å splitte opp konseptet i uavhengige økonomiske enheter, og skille fra det som ikke går bra, men å avslutte konseptet. Det kan skje ved at Aker fratas konsesjonene, og at andre får tildelt disse, på de opprinnelige vilkårene. For Aker og Røkke vil kvoteverdier i milliardklassen i balansen kunne bli satt til null. De har i prinsippet ingen verdi i denne sammenheng uten at de benyttes til formålet. Det er fakta.
Slike industrikonsepter finnes i flere andre bransjer, der myndighetene er en inne med ”fordelspakker” mot at industriaktøren oppfyller sine spesifikke forpliktelser.

Tar en som utgangspunkt at det er ett Fiskeri-konseptet som gjelder, må departementet sørge for at eierskapet synliggjøres gjennom en rettlinjet konsernstruktur mellom sjø og land ( korrigert for Hammerfestmodellen). I praksis vil det si at produksjonsbedriftene er eier av trålerselskapene, slik det opprinnelig var.

For ytterligere å stimulere til å levere ferskt råstoff til landanleggene bør fangst-kvoter ved levering av fersk råstoff fra trålerne settes til f.eks. 80%, mens tilsvarende for ombordfrosset til 120%.
Fangstfordelingen til de respektive produksjonsanleggene bør settes i forhold opprinnelig kvote/fartøytilhørighet, med mulighet til fleksibilitet i henhold til sesongsvingninger for kystflåtefisket. Når så intensjonen i Forskriften ligger fast, aktivitetsplikt i bunn, burde regler om %-er, fiskeslag, kjøpsplikt, produksjonsplikt osv kunne tas ut av Forskriften. En enkel og nærmest selvregulerende forskrift.
Velger departementet å gå for en detaljstyrt Forskrift, vil den alltid bli vanskelig å kontrollere, kost mye administrativt, og bli en vedvarende tolkningsdiskusjon mellom regel og praktisk forretning.

”Bare ta konsesjonene om vi ikke følger opp”, sa Røkke på Statsministerens kontor i 2005. Røkke tar ikke en gang seg selv på ordet, kanskje myndighetene burde?.
Signalet fra myndighetene, slik Statsråden formulerte det i ”Brennpunkt” burde ikke kunne misforstås. Frontene spisser seg til. Denne gangen tror jeg regjeringspartiet AP vil stå på sitt og ikke la seg presse. Jeg tror også at Aker vil besinne seg og finne sin plass innenfor de overordnede rammene. For mye står på spill. Det er en kvalifisert gjetning.

For Aker burde en tiltrengt revitalisering av fiskeriaktivitet kunne starte med en gravis overføring av den administrative ledelsen av produksjon – og trålaktiviteten til Nord-Norge og fortrinnsvis til en base med tradisjon for begge aktivitetene. Kompetansen er der, og kanskje vil mye av støyen rundt selskapet forsvinne med en ledelse med større forankring i landsdelen, og med en klar og redelig selskapsstrategi.
Det burde være et godt råd!

Vi får tro at oppstyret i 2012 i det lange løp blir en parentes, og med godt lederskap vil konseptet sjø og land bære frem et lønnsomt og godt fiskerikonsern for eierne som for de ansatt. Det er et håp!

Fellesskapet og kapitalen

De som ikke holder seg til spillereglene vil bli bortvist. Så langt har Aker Seafood fått det gule kortet. Om de får det røde kortet er opp til dem, men fellesskapet vil ikke nøle med å gi dem det.

Les mer…

Konsesjoner i nord - verdier i sør?

“For meg personlig har ikke dette vært noe enkelt standpunkt å konkludere som jeg har gjort og stå på barrikadene og kreve inndragning av kvoter.”

Les mer…

Ferskfisk-strategi gir aktivitet på kysten?

“Uavhengig av fløyelsrøsten til Thomas Farstad er vi nå inne i en skjebnetime for hvordan man forvalter leveringsforpliktelsene.I tillegg brenner det et blått lys for den nordnorske kystflåten.” Les mer…